Alt det jeg er - den ene

er det mulig å gå videre i livet uten å bli sett eller hørt?

Scroll down

Kronikk av Kristin Oudmayer; 6.mars er det premiere på dokumentarfilmen «Alt det jeg er», som er et sterkt portrett av Emilie på 18, som bærer på en barndom preget av overgrep, frykt og taushet.

I filmen følger vi henne i et forsøk på å ta et oppgjør med den vonde barndommen. Responsen fra familien og apparatet rundt henne er hjerteskjærende. Emilie møtes av en vegg av stillhet som får både Emilie og oss som seere til å stille spørsmålet: Er det virkelig mulig å gå videre i livet uten å bli sett eller hørt?

Emilies sterke historie får meg til å tenke på en 17 år gammel jente som kom bort til meg etter et foredrag jeg holdt på en videregående skole. Hun fortalte en historie jeg aldri kommer til å glemme. Fra hun var syv til hun var 13 år, ble hun utsatt for regelmessige seksuelle overgrep av faren og en av hans kamerater. Ikke før hun ble 16, fortalte hun om det hun hadde opplevd.

Først til en venninne, så til en lærer på videregående og senere til andre voksne. Reaksjonen fra alle hun fortalte historien sin til, var omtrent den samme: ”Hvorfor sa du ikke noe før, da kunne vi ha hjulpet deg! Ingen skal oppleve slikt.”

Jeg spurte henne hva hun svarte dem, og det hun så fortalte var tankevekkende:

”Én ting er at jeg ikke fikk lov til å snakke om det vi gjorde, en annen ting var at jeg ikke visste hva jeg skulle si, for dette var jo min hverdag. Så selv om jeg ofte var lei meg, sint og følte at det som skjedde var galt, forsøkte jeg bare å leve livet mitt så godt jeg kunne. Men langt der inne håpet jeg at noen voksne skulle spørre hvorfor jeg var så sint og frekk, eller hvorfor jeg gråt når jeg var lei meg. Da hadde jeg kanskje sagt noe”.

Hvis vi tenker oss om, har vi alle møtt dem. Den frekke jentungen som bråker, banner og ødelegger. Hun som foreldre kvier seg for at egne barn skal være sammen med. Vi har også sett den unnvikende gutten med nedslått blikk som bærer med seg et usynlig, men likevel så tydelig skilt med påskriften: ”ikke bry meg!”.

Vi husker dem fra vår egen barndom, og vi ser dem også i dag; barna som fomler med å være en del av fellesskapet på en trygg og levende måte. Barna som avviser oss, og barna som ingen orker å like eller klarer å forstå.

Hvis vi tenker oss om, har vi alle møtt dem. Den frekke jentungen som bråker, banner og ødelegger. Hun som foreldre kvier seg for at egne barn skal være sammen med. Vi har også sett den unnvikende gutten med nedslått blikk som bærer med seg et usynlig, men likevel så tydelig skilt med påskriften: ”ikke bry meg!”. Vi husker dem fra vår egen barndom, og vi ser dem også i dag; barna som fomler med å være en del av fellesskapet på en trygg og levende måte. Barna som avviser oss, og barna som ingen orker å like eller klarer å forstå.

Barn er ikke vanskelig, barn har det vanskelig

Når barn lever med uro, utrygghet, svik eller overgrep, brukes barnet kreftene sine på tilpasning og mestring av livet, fremfor livsglad utforskning. Både det som skjer hjemme, på skolen og det som skjer inne i barnet selv skal håndteres. Og det er ikke lett å gjøre alene. Derfor er det synd når nettopp dét ofte blir resultatet av alt som er vanskelig: Barnet blir alene og utenfor, fordi voksne ikke er i stand til å se hva som ligger bak det «rare» barnet sier og gjør.

Nesten alt du tror du ser, handler om noe du ikke ser, og som kanskje ingen andre kjenner til. Bakenfor bråket eller det stille, avvisende fjeset, er det et menneske av kjøtt og blod. Langt der inne er det et barn som mest av alt ønsker å være en del av fellesskapet. Et barn som vil bli likt. Et barn som ønsker å være som de andre, og med de andre, men som kanskje ikke har de beste forutsetningene for å klare det.

Én som bryr seg kan være nok

Svært mange av de barna og ungdommene jeg snakker med, forteller mange om en oppvekst preget av mobbing, omsorgssvikt, vold og seksuelle overgrep. Felles for nesten alle, er at de forteller at det i mange tilfeller var voksne som visste hva som foregikk, eller at det var voksne som reagerte på atferden deres - men at ingen gjorde noe med det.

Dessverre er det altfor få som erfarer å møte voksne som stiller direkte spørsmål som kan hjelpe dem å fortelle. Men for dem som opplever at voksne tar seg tid til å stille gode spørsmål – og som tåler svarene, er svaret nesten alltid det samme når jeg spør hva det betydde for dem: Det gav meg håp om at livet kunne bli bedre, og gjorde at jeg følte meg sett.

Du kan være Den ene

Hver eneste dag jobber UNICEF Norge for å inspirere voksne til å se bakenfor det de ikke forstår og liker. Vi jobber for at voksne skal gi av sin tid for å skape trygge, gode rammer for livsviktige samtaler, og de beste løsningene for barn som trenger hjelp etter overgrep. Sagt på en annen måte: Vi jobber for at flere voksne skal tåle ubehaget det medfører å stille spørsmål vi egentlig ikke ønsker svaret på. For hvis ikke engang vi voksne tåler det, hvordan skal vi da kunne forvente at barna skal klare å fortelle og leve med det de opplever?

Emilies lærer, var den første som virkelig lyttet til det Emilie hadde på hjertet. Hun var den første som stilte spørsmål som hjalp henne å fortelle, og ble den første som fikk vite om de alvorlige overgrepene. Hun sier det mange andre erfarer og tenker: «Jeg ble veldig sånn i tvil. Kan det virkelig være sant liksom? Men så lovet jeg henne at jeg skulle hjelpe henne så godt jeg kunne.»

I UNICEF Norge vet vi at mange barn aldri opplever å bli spurt om hvordan de har det – til tross for at de sovner i timen, stadig havner i konflikter, glemmer å gjøre lekser, har vondt i magen, aldri er ute og leker eller slutter å komme på trening. For barn i vanskelige situasjoner, kan én omsorgsfull og trygg voksenperson, som stopper opp, som gir av seg selv og sin tid, som spør hvordan det går - og som venter på svaret, bety uendelig mye.

Alt det jeg er, er langt mer enn en dokumentarfilm - den er et endringsprosjekt som vil hjelpe flere barn og unge til å fortelle om det de opplever. Alt det jeg er vil bidra til å sette voksne i stand til å forstå og møte overgrepsutsatte barn og unge på en tryggere måte.

UNICEF Norge er derfor svært stolte av å ha vært en del av prosjektet fra starten, både som faglige sparringspartnere, som medfinansiør og som bidragsyter i utviklingen av den innovative kunnskapsreisen for lærere og lærerstudenter.

Jeg håper vi sees i en kinosal denne våren. Sammen med Emilie kan vi endre barn og voksnes liv for alltid.

Kristin.