Barnas tale

Kjære Norge, vi bor i en verden hvor folk blir mobbet, kritisert for hudfarge og ikke sier ifra. Jeg er Henrik, og det er mange som blir mobbet. Og det er faktisk 60 000 barn og unge som blir mobbet hvert år i Norge.

Og per 100 personer så blir 45 av dem utsatt for rasisme. Og mange av dem sier ikke ifra. Og det store spørsmål er, hvorfor? Hvorfor må så mange barn og unge bli mobbet for at de ikke har den type stilen, den type hudfarge, eller at en gutt liker en gutt, og en jente liker en jente? Er det morsomt? Er det gøy? Svaret er nei.

Det er ikke morsomt eller gøy. Vi ser kanskje ulike ut, men vi alle er mennesker. Og hvorfor må folk bli diskriminert på grunn av at vi kommer fra Algerie, Marokko, Pakistan, liker det samme kjønn, eller ser litt annerledes ut? Det er mennesker.

Akkurat som oss. Som oss. Som alle. Så gjør noe med det!

Og voksne er slemme mot hverandre, og barn ser det. Barn tror det er greit å mobbe på grunn av at de ser foreldre, og andre voksne rollemodeller gjøre det.

Voksne, særlig foreldre, våkne opp! Dere er et forbilde til barna deres. Ikke snakk stygt om andre, komme med nedlatende kommentarer eller andre bemerkelser om andre.

Barn tror det er greit om dere gjør det. De kommer til å vokse opp til å bli som dere og mobbe andre barn i klassen og i fritiden sin. Og tror det er greit? Greit. Greit? Nei, det er ikke greit.

Det er ikke kult. Vær så snill. Gjør noe med det, alle dere voksne.

Ikke gå rundt og vær han eller hun som mobber barn, voksne, eller hvem som helst. Hvorfor må man gjøre dette? Det er ikke gøy, ikke morsomt, ikke greit heller. Og som Kong Harald sa, nordmenn er sørlendinger, trøndere og fra mange andre regioner.

Og nordmenn er også innvandrere fra Afghanistan, Pakistan, Polen, Somalia og Syria. Og ja, vi er fra alle de stedene. Men noe som vi er like med, er at vi er Norge.

Norge er oss. Og Norge er jo folket som bor i det. Akkurat som deg.

Og som deg er alle mennesker. Godt nyttår.

Hvem er du? Og hva avgjør hvem du er? Er det hvor du kommer fra, eller om du liker å spille fotball?

Å vokse opp i Norge i dag er for de fleste å vokse opp med kjent identitet. Å vite hvem man er, hvilket opphav man har, er det mest naturlige for de fleste. I de nordligste delene av Norge har ikke dette vært tilfellet for alle, på grunn av fornorskningen.

Og jeg og min familie er en av dem som har blitt ramma av dette. Å få vite om sin samiske identitet i ungdomsskolealder har for meg vært både spennende og lærerikt. Men samtidig stiller det meg i en liten identitetskrise.

Er jeg samisk nok til å eie det samiske? Kan jeg bære kofte, eller kommer jeg til å få spørsmål om hvorfor jeg bærer den? Hvilken kofte skal jeg velge? Hva blir riktig?

Familier splittes, og uenigheter dukker opp når noen tar identiteten sin på alvor, og begynner å leve den ut. Skammen rundt det samiske lever enda. Og mange vil fortsatt fornekte det.

Hva skjer når én i en familie velger å tre ut som same, mens andre søsken ikke vil vedkjenne seg med at det stemmer? Trør man da sine søsken på tærne? I følge barnekonvensjonen artikkel 8, del 2, sies det at dersom et barn ulovlig blir fratatt sin identitet, helt eller delvis, skal partene yte egnet bistand og beskyttelse med henblikk på hurtig gjenoppretting av hans eller hennes identitet.

Jeg har i dag samisk på skolen for å lære meg språket og noe av kulturen. Jeg mener det bør satses på det samiske utover det som blir tilbudt på skolen.

Jeg som er i skolepliktig alder, er jo så heldig at jeg får opplæring i språket der. Dette er likevel bare snakk om to skoletimer i uka, hvor elever deltar med ulik bakgrunn og motivasjon. Voksne må studere dette for egen regning.

Er dette da fullverdig tilbud om gjenoppretting av identitet? Jeg føler ikke det. På bakgrunn av dette mener jeg at staten må bevilge mer penger til kommunene. Penger kommunene kan bruke til opplæring og kursing i eget språk og kultur for de som er rammet av fornorskninga.

Hvis jeg skal ha muligheten til å gi språket og kulturen videre til mine barn en dag, må jeg få muligheten til å lære det først. Jeg mener at man selv burde bære en stolthet av sin egen identitet og kultur.

Hallo, jeg heter Tania, og min tale er om «Vi barn krever fred».

Jeg er bare 13 år, og jeg ser hva som skjer med barn rundt i verden. Barn som mister hjemmene sine, barn som må flykte fra alle de kjenner, eller som aldri får se familien sin igjen på grunn av krig og konflikt.

Jeg ser på nyhetene og på sosiale medier, og det treffer meg. Det kunne vært meg.

Vi alle er barn. Vi har drømmer, håp om et ønske om trygg fremtid. Men for mange barn er den tryggheten revet bort.

Her i Norge er vi heldige. Jeg kan gå på skole, sove trygt og leke med mine venner mens jeg lever i fred. Er det barn på min alder som ikke kan våkne opp i morgen? Hvordan kan vi ignorere det? Hvordan kan vi sitte her i trygghet og late som om det ikke gjør noe med oss? Vi kan ikke lukke øynene for det som skjer.

Vi barn ser uretten. Vi kjenner det i hjertet selv om vi bor langt unna. Solidaritet betyr at vi står opp for hverandre. Vi må si nei til krig, nei til våpen, men ja til en verden der alle barn kan leke uten frykt.

Barn har rett til å bli hørt. Vi har rett til å leve i trygghet, få utdanning og drømme om en fremtid. Krig tar alt dette fra oss.

Vi barn krever fred. Vi krever at de voksne tar ansvar og gir oss fremtid uten vold.

Vi vil ikke vokse opp i en verden hvor våpen bestemmer. Vi vil ha en verden hvor barn kan være barn, uansett hvor de bor.

Det er på tide at de voksne lytter. Når vi står sammen blir det litt bedre. Ikke bare for noen, men for alle.

Takk for meg.

Kjære alle sammen, jeg liker å spille fotball, og det er min fritidsaktivitet. Jeg synes det er gøy fordi jeg blir kjent med flere venner fra andre skoler. Jeg synes det er gøy å være i bevegelse. Jeg blir glad når jeg scorer mål.

Tidligere fantes det fritidskort. Fritidskortet ga 1000 kroner til hvert barn mellom 6 og 18 år som de kunne bruke på fritidsaktivitet.

Før var det flere venner som gikk på fotball sammen med meg. Nå er det færre.

Jeg synes det var kjempebra når frikortet kom. Jeg skjønner ikke hvorfor det forsvant. Når du er på fritidsaktivitet kan du få venner. Men det kan være at de som er hjemme som ikke har råd til å gå på fritidsaktivitet er lei seg fordi de vet at vennene sine er på trening eller kamp.

Noen har råd, men de som ikke har råd, må få like muligheter som de andre. Noen har ikke råd til å gå på aktiviteter lenger som vennene går på. Nå er det sånn at de som fyller 13 år kan få frikort dersom de har tjent i mindre enn 70 000 siste år.

Hva med de som er under 13 år og ikke har råd til å gå på aktiviteter? Men du kan ikke bare sitte hjemme og vente til du blir 13 år, og du får ikke etablert interesse for en annen aktivitet.

Hvis du ikke kan gå på aktiviteter, kan du få dårlig helse. Barn må ha minst tre aktiviteter i uka for god helse. Men hva med dem som ikke har råd?

Forsøket med fritidskortet gjennomførtes i 12 ulike kommuner. Det funket bra alle stedene. Så hvorfor forsvant det?

Vi skriver ett til ønske på ønskelisten. Vi ønsker at fritidskortet skal komme tilbake. God jul og godt nytt år Norge.

Kjære Norge. I dag lever vi i et land som har det veldig bra. Men verden er et urolig sted.

Det er krig i mange land, og mange må flykte eller kjempe for livet sitt. I Norge er det fred. Vi er et rikt land, har rettferdighet, demokrati og ytringsfrihet.

Men kanskje ikke alt dette har så mye å si hvis man ikke har det bra inni seg? Jeg heter Vilja, og i denne talen har jeg lyst til å snakke om psykisk helse. Når jeg fikk beskjed om at jeg skulle skrive en tale, valgte jeg psykisk helse som tema. Jeg tror at det er mange som ikke sier hvordan de faktisk har det.

Nye undersøkelser viser at det nå er flere unge enn eldre personer som føler seg ensomme. Det er også flere ensomme personer nå enn tidligere. Å ha det vondt er som å være i en boble.

På innsiden av bobla er det hvem du faktisk er, og hvordan du faktisk har det. Men på utsiden av bobla er det en fasade. Du har nesten laget deg en ny person utenfor bobla. En som har det fint og smiler.

Når jeg hører om barn som har fått veldig dårlig psykisk helse, at de er redde, ensomme og sinte, eller at de har gått så langt at de skader seg selv, lurer jeg på hvorfor ingen merket det før det gikk så langt. Men det er vanskelig å se inni bobla.

Jeg tror at hvis du skal finne ut hvordan noen har det inni bobla, altså hvordan noen faktisk har det, må du spørre hvordan de har det flere ganger. Og det viktigste, kanskje bruke litt tid på å lytte og se. «Går det bra?» eller «hvordan har du det?» – til og med bare et hei, eller et smil kan gjøre dagen til noen bedre.

Og selv om dette ikke kan fikse alt, kan det fikse mye. Jeg håper at du etter å ha hørt denne talen, vil spørre en venn eller en du tror trenger det om det går bra – sånn faktisk. Og hvis du kjenner en du tror trenger mer hjelp enn du kan gi, spør en voksen, foreldre, en lærer eller helsesykepleier.

Tusen takk for at jeg fikk holde denne talen for dere, Norge. Godt nyttår.