Martine - mensenfattigdom
Martine Jonathan var tolv år da hun kom til Norge fra Kongo. Hun rakk aldri å oppleve hvor vanskelig det kan være å få mensen i hjemlandet.
Det var ikke før hun besøkte Kongo igjen flere år senere, at Martine skjønte hvor store konsekvenser mangel på bind og hygieneartikler hadde for hennes medsøstre.
- Kusinen min fortalte meg at det var helt vanlig at jenter sluttet på skolen på grunn av mangelen på bind.
Mange blir hjemme fra skolen i en uke, hver eneste måned. De vil ikke blø gjennom skoleuniformen. De er redde for å bli gjort narr av. Ingen prater om mensen, hverken hjemme eller på skolen.
Med vaskbare bind til 11 kroner kan jenter gå på skolen – selv når de har mensen!
KLARER VI Å HJELPE 10 000 JENTER?
Tøyrester, skumgummimadrasser og aviser i trusa
Martines kusine turte ikke spørre foreldrene om å kjøpe bind, og hun turte i alle fall ikke å spørre om penger. Bind til fire søstre ville kreve altfor mye penger for en familie med dårlig økonomi. Hun hadde ikke samvittighet til å be dem prioritere bind foran mat.
I land som Kongo er hygieneprodukter som bind og tamponger dyre, og tilgangen på produktene er dårlig. Period poverty eller mensenfattigdom rammer så mange som 500 millioner jenter i verden, mange av dem bor i Kongo.
Istedenfor bind bruker jentene fantasien: gamle tøyrester, brukte skumgummimadrasser eller aviser fra søppeldunken får duge. Mange ender opp med infeksjoner i underlivet.
- Da går tankene tilbake til Norge. Da jeg vokste opp kunne jeg bare si til læreren at jeg hadde vondt i magen, og hun skjønte det, husker Martine.
Tøybindene delte hun ut på en ungdomsskole i hjembyen Uvira. Hun arrangerte et treff på skolen og delte ut to bind til hver jente - slik at så mange som mulig kunne få.
Men da hun snakket med ungdomsskoleelvene forstod hun at mangelen var stor, både på bind og informasjon.
- Noen av jentene fortalte at de prostituerer seg, eller skaffer seg "kjærester" med penger for å få råd til bind. Andre hadde sluttet på skolen på grunn av for høyt fravær. På grunn av mensen.
- Jeg tenkte: disse jentene trenger bind, og de trenger noen å snakke med. De trenger helsepersonell og de trenger å føle seg frie.
Da slo det meg at det vi trengte i Uvira var en systue som kunne lage bind til alle som trengte det. Gjenbrukbare bind som kan brukes i mange år.