Kultur og mangfold

Det viktigste vi skal huske på er at alle barn, uansett deres kulturelle og etniske bakgrunn, har de samme utviklingspsykologiske behovene, nemlig behov for tilknytning og tilhørighet.

Uansett hvor i verden vi fødes, er vi relasjonelt avhengige av hverandre. Utvikling av selvopplevelsen, altså hvordan vi lærer å oppleve oss selv som og hvordan vi forholder oss til våre følelser og behov, alt dette utvikles i relasjoner til andre. Vi kan si at vi fødes med følelser, men uten medfødte ferdigheter til å regulere eller forstå følelsene. Disse ferdighetene utvikles gjennom samspill med andre.

En av de første tingene vi skal tenke på når vi spør «hvordan tilrettelegge for å ivareta barns psykiske helse», er å se hva vi kan gjøre for å ivareta foreldre og omsorgspersoner slik at de kan være psykologisk tilgjengelige for barna, at de kan være i stand til å gi barna god omsorg.

Å være forelder er en rolle der de aller fleste vil oppleve å møte på sin utilstrekkelighet og maktesløshet. Dette betyr ikke at man gjør en dårlig jobb som forelder. Å ha et nettverk rundt seg, om det er storfamilien, venner som bryr seg eller kollegaer på jobb, kan derfor være en viktig støtte. Andre vil i perioder trenge noe mer, kanskje foreldreveiledning.

Poenget er, som det heter i ordtaket, at «det kreves en landsby for å oppdra et barn». Uavhengig av deres kulturelle bakgrunn, vil alle familier ha et behov for å føle seg som en del av et større felleskap.

Det andre vi husker på når vi tilrettelegger for god helse hos barn, er at den beste bufferen mot psykisk uhelse er vennskap! Barn trenger andre barn.

De trenger å være i relasjon til hverandre, leke, utforske, dele og utfordre hverandre. Aktiviteter, både organiserte og frie, der barn er sammen, leker og gjør ting sammen, der de oppdager, opplever og skaper ting sammen, og der de samarbeider og lærer seg å ta hensyn til hverandre – alt dette er viktige utviklingsarenaer for barn.

Her kommer vi inn på det viktige ordet inkludering. Skoler, barnehager, idrettslag og foreninger gjør en uhyre viktig jobb med å involvere og inkludere barn i aktiviteter med hverandre.

Når dette om vennskap og inkludering er sagt, skal det også sies at det å innimellom føle seg ekskludert også er en helt vanlig del av livet. Ingen av oss kan unngå dette.

Man opplever at to av vennene deler noe som en selv ikke er en del av, eller at to kollegaer på jobben har bedre kjemi med hverandre enn til en selv. Barn kan oppleve at andre på fotballaget får mer spilletid, eller at læreren oftere siterer en av medelevene enn en selv.

Når barn møter på denne opplevelsen, er det ikke uvanlig at de håndterer den ved å plassere det vonde utenfor seg selv: «læreren liker meg ikke» eller «de andre barna er slemme» osv. Men det trenger ikke å ligge noe vond vilje i de andre – verden er ikke ond eller avvisende av den grunn. Dette er noe alle barn må lære seg å håndtere.

Som voksne har vi en viktig omsorgsoppgave i å bekrefte barnas følelser, men uten nødvendigvis å bekrefte deres virkelighetsoppfatning. Det å anerkjenne redselen til en liten gutt som er redd for spøkelser under senga, men uten å bekrefte at det finnes spøkelse under senga, er til hjelp for gutten til å se at følelser kan være noe annet enn virkelighet, samtidig som anerkjennelse av redselen fjerner skam og angst rundt den. Dette skillet mellom følelser og virkelighet er ikke alltid like enkelt å balansere i, for noen ganger er verden ond og da skal vi reagere, som for eksempel når vi griper inn ved mobbing.