Gutten som aldri har opplevd fred

Tre år gamle Yehor er like gammel som krigen. Født i Mariupol, måtte han og familien flykte da han var knapt to måneder. Tross dystre omstendigehter er Yehor en helt vanlig gutt: han elsker verdensrommet, katter og Harry Potter-filmene. Og mest av alt elsker han mammaen sin, Jevhenija. Siden krigen i Ukraina brøt ut 24. februar 2022 har hun gjort alt for å holde den lille sønnen sin trygg.

Du kan vise barn som Yehor en bedre verden – gi nødhjelp til Ukraina, eller se andre måter å støtte på.

Flyktet for å beskytte sønnen

Veiene ut av Mariupol stengte bak Jevhenija  (32) da hun flyktet med nyfødte Yehor den forferdelige dagen i slutten av februar for tre år siden.

"Jeg tenker ofte på den dagen," sier hun. "Jeg har aldri angret på at mannen min og jeg bestemte oss for å dra. Vi dro for å beskytte sønnen vår. Hvis det ikke var for ham, kunne vi ha blitt i Mariupol. Så det viste seg at barnet reddet livene våre også."

I løpet av de tre månedene etter at familien dro, ble byen ødelagt og flere tusen sivile drept. På Yehors bursdag i januar leker han med togsettet sitt og pakker opp gaver. Bak ham svever en ballong med tallet tre på.

"Vi feirer min sønns bursdag, og det fyller meg med uendelig glede," sier Jevhenija. "Men samtidig, når jeg vet at han er tre år gammel og at krigen i Ukraina har vart like lenge, føler jeg en dyp sorg. Det er en blanding av følelser."

Jevhenija husker sønnen som nyfødt, sovende i armene hennes under den lange reisen gjennom sjekkpunkter og bombing – først fra Mariupol til Dnipro, og senere fra Dnipro til Kyiv. Midt i kaoset gjorde den unge moren sitt beste for å holde Yehor rolig.

Mamma og melk var det eneste kjente

"Yehor var nesten to måneder gammel da krigen startet. I løpet av det første året av krigen flyttet vi mye rundt, og prøvde å finne en trygg by. Jeg er så takknemlig for at jeg ammet ham i løpet av den tiden fordi det roet ham ned, selv når vi var på veien, i tilfluktsrom eller i metroen. Uansett hvor mange ganger vi flyktet, hadde han alltid en konstant – mamma og melk."

For Jevhenija fikk ammingen en spesiell betydning, og ble en trygghet for Yehor midt i bombing, evakuering og mangel på tilgang essensielle ting som varmt vann.

Vi kom med én koffert

De våknet ofte av flyalarmer og bombing de første månedene av krigen, da bodde familien hos venner i Dnipro. Jevhenijas første instinkt var å pakke babyen inn i et teppe og løpe til kjelleren.

Senere bestemte familien seg for å flytte lenger unna, og slo seg ned i Kyiv. De leide en leilighet, og Jevhenijas mann fant en fast jobb. Dette ga familien en følelse av stabilitet.

"Vi kom med én koffert, som vi ikke kunne fylle med alt fra livet vårt før krigen," sier Jevhenija. "Yehor er vårt første barn, og vi hadde forberedt så mye til hans skulle komme. Vi hadde barneseng, en barnevogn, klær, leker – alt vi trengte. Men alt ble etterlatt i Mariupol."

Mest av alt sørger hun over tapet av hjembyen ved sjøen.

En oppvekst under flyalarmer

I Kyiv vokste Yehor opp midt i konstante flyalarmer og strømbrudd. Jevhenija tok ham alltid med til et tilfluktsrom når alarmene gikk, oftest til metroen. Dette beskyttet dem fra bombingen, men det var veldig slitsomt både fysisk og følelsesmessig.

"I de øyeblikkene kledde jeg ham som om vi skulle på en vanlig tur og prøvde å få det til å virke som et eventyr for ham. Vi gikk ned i metroen, og han så på togene, litt distrahert, uten å forstå hva som skjedde."

Midt i de hyppige strømbruddene gjorde Jevhenija sitt beste for å gjøre den mørke vinteren av krig lys og varm for sønnen.

"Vi kjøpte en powerbank, lommelykter og forskjellige dingser for å sikre at vi alltid hadde lys i minst ett rom. Vi kunne se på tegnefilmer, leke og lese. Yehor klarte å komme seg gjennom strømbruddene relativt uskadd."

Bombene tvang dem på flyttefot

For å unngå å lange netter i metroen bestemte Jevhenija og Yehor seg for å flytte igjen. I fjor slo de seg ned i byen Korsun-Sjevtsjenkivskij i Tsjerkasy-regionen. Jevhenijas mann ble igjen i Kyiv for å jobbe, og besøker dem i helgene.

"Dette er vår fjerde flytting med Yehor," sier Jevhenija. "Hver gang vi tror vi har funnet et tryggere sted, starter bombingen igjen. Så nå har vi kommet hit, hvor sønnen min kan sove fredelig om natten uten å måtte gjemme seg."

I den nye byen er det en elv, vakre parker og en skog ikke langt unna. Nå tilbringer mor og sønn mye tid i naturen.

En pelskledd venn og planeter

"Jeg bruker all min tid på barnet mitt," sier Jevhenija. "Vi er alltid sammen fordi vi ikke har noen slektninger eller nære venner her som jeg ville stole på å la ham være med."

I deres nye hjem fant Yehor en liten venn – en katt ved navn Franko, reddet av Jevhenija som en forlatt kattunge på gaten.

"Vi byttet ut mulighetene i en storby for vår sønns sikkerhet. Jeg vil gjerne ta ham med på svømmetimer og liknende, men det er ingenting slikt her. Så vi gjør aktiviteter hjemme: vi leser, leker og er mye ute. Yehor elsker verdensrommet og alt som har med det å gjøre – han kjenner navnene på alle planetene i galaksen vår."

En frarøvet barndom

Jevhenija skal nå sende Yehor i barnehagen." Jeg tror krigen har frarøvet barna en ekte barndom," sier Jevhenija, mens hun tenner et lys på Yehors bursdagskake, dekorert med tallet tre. "Hver gang jeg tenker på det, vil jeg gråte. Det er vanskelig å tro at dette er mulig i det tjueførste århundre. Jeg gjør alt jeg kan for å veie opp for det krigen har tatt fra sønnen min.”