Om barna våre: Fryktelig vond tanke
SIER FRA: Kristin Oudmayer. Foto: UNICEF
Tekst: Kristin Oudmayer, Direktør for barns rettigheter i UNICEF Norge
Først publisert som kronikk i Dagbladet 04. august 2023
De fleste barn i Norge vokser opp under gode og trygge forhold. Tenk om vi hadde blitt født i Sudan? Eller i Afghanistan, eller Niger? Da kunne vi fått en oppvekst preget av sult, krig, manglende utdanning og svak helse.
En sterk kontrast til en oppvekst i trygge, gode Norge.
Men er en oppvekst i Norge lik for alle?
Det er markante sosiale forskjeller i Norge, og de siste ti åra har forskjellene økt.
De rike blir rikere, og de fattige sliter stadig mer. Dette er noe som påvirker barn, dessverre i økende grad.
I 2011 var tallet på barn som vokste opp i fattigdom 74.000. I 2021, ti år seinere, viser Statistisk sentralbyrå (SSB) at det tilsvarende tallet var 110.700.
Det vil si at i løpet av ti år er økning av barn som vokser opp i fattigdom nesten på størrelsen med folketallet i Tromsø!
Tidligere i år kunne NRK fortelle at stadig flere familier sliter med å betale for at barn skal delta på idrettsaktiviteter.
I sommer rapporterte Dagbladet at flere barnefamilier også møter opp på gratis aktiviteter arrangert av velferdsorganisasjoner. Ikke bare for at barna skal ha det gøy, men for å mette sulten.
I januar kunne kunnskapsdepartementet opplyse om at stadig flere opplever å bli mobbet. Folkehelseinstituttet (FHI) kan på sin side melde at man ser en nedgang i barns psykiske helse etter pandemien.
Kort oppsummert: Mange barn sliter og trenger hjelp fra støtteapparatene de har rundt seg. Dette støtteapparatet er noe vi i UNICEF Norge følger nøye med på.
Hvert år gjennomfører vi Kommuneanalysen, der vi tar en grundig gjennomgang av tall som kommunene selv rapporterer inn til SSB.
Med dette som grunnlag rangerer vi hvor mye hver enkelt kommune bruker på barn og unge, og hvor god kvaliteten er på de tjenestene som ytes.
Vi ser på fem viktige sektorer: Barnehage, grunnskole, barnevern, kommunehelsetjeneste og kulturtilbud.
Selv om analysen har noen begrensninger, er det likevel en ting vi kan slå fast. Det er klare forskjeller i tjenestetilbudet til barn fra kommune til kommune.
Dersom du og nabojenta bor på hver sin side av en kommunegrense kan veien til god oppfølging være veldig ulik. Slik skal det ikke være.
Se for deg at «Truls og Trine» bor på hver sin side av en kommunegrense. Begge kommer fra en familie med vedvarende lav inntekt.
Begge føler at de står utenfor og ønsker å delta på fritidsaktiviteter sammen med vennene sine, noe de har rett til ifølge barnekonvensjonen. Men det er ikke så enkelt.
Det må betales treningsavgift og medlemsavgift til klubben. I tillegg kommer det kostnader knyttet til turneringsdeltakelse, utstyr og reise til og fra både trening og kamp.
Kanskje forventes det at foreldrene skal stille opp på dugnad, noe de ikke har tid til. Eller råd til. For Truls får dette heldigvis ikke så mye å si.
Kommunen har lagt opp til gode støtteordninger for fritidsaktiviteter for barn som trenger det. Truls og familien kan få dekket utgifter slik at han likevel kan spille fotball sammen med vennene sine. Akkurat slik som det burde være.
Trine, derimot, bor på den andre siden av kommunegrensen. Her koster det også penger å delta på fotball, men det finnes ingen støtteordning som kan sørge for at Trine får spille sammen med vennene sine, noe som gjør det umulig for familien å prioritere det.
Når vennene spør Trine om hvorfor hun ikke er med, svarer hun at hun egentlig ikke liker fotball. Hun gidder faktisk ikke å være med, sier hun.
Hvorfor det? Fordi samtaler med barn viser at mange av dem kjenner på skam.
Skam fordi familien ikke har penger. Skam over å bli sett på som fattig. Skam fordi hun ikke kan være med på alt det gøye som vennen holder på med.
Fordi Trine bor på den andre siden av kommunegrensen, føler hun seg utenfor. Hun føler seg alene. Og hun skammer seg.
Det er en fryktelig vond tanke.
Dette gjelder selvsagt mye mer enn bare fotballen. Det gjelder alle former for aktiviteter: helsetilbud, barnevernstjenester og kulturtilbud. Listen er lang.
Alle barn, uansett hvor de bor, har like rettigheter. Når det gjelder støtteapparat er det først og fremst kommunene som er ansvarlige for å ta vare på barna våre.
Det er kommunene som skal sørge for at de får en trygg og god oppvekst og som skal gi den hjelpen de trenger – og den hjelpen skal være like god uansett hvilken side av en kommunegrense du bor på.
Kommuneanalysen skal belyse og inspirere når det gjelder hvilke kommuner som lykkes med å sette barna i fokus. Å etterstrebe å være det FN anerkjenner som en barnevennlig kommune bør være en inspirasjon og ledestjerne i alle kommuners plan- og budsjettarbeid.
Det handler om at barn skal bli hørt og inkludert, og at de skal få sine rettigheter innvilget.
Med kommunevalget rett rundt hjørnet, er det viktig å utfordre de som skal styre på nettopp dette.
Hvordan skal din kommune sørge for at barna - uavhengig av hvor de kommer fra, hvor mye penger foreldrene deres tjener og uavhengig av hvilke behov de har - får en trygg oppvekst med tilgang til likeverdige tjenester?
Selv om barna er ulike, og har ulike behov, så er rettighetene deres like.
