Hjerter og likes i koronaens tid
Skrevet av Kristin Oudmayer, Direktør for barns rettigheter og bærekraft, UNICEF Norge
I disse dager fungerer ikke digitale plattformer bare som læringsarenaer for barn og unge med skole hjemmefra, men i enda større grad enn før, også som barnevakt og tidtrøyte. Foreldre som tidligere praktiserte tilmålt skjermtid, sier de i mangel av tid og mulighet til å aktivere ungene på andre måter, nå har resignert. Barn og unge selv forteller i samtaler at de bruker mer tid på nettet enn de pleier, da det er eneste måten å være sammen med andre på nå. Dette bekymrer naturligvis mange voksne, og for mange blir det også en spire til irritasjon og konflikter.
Jeg pleier å si, at viktigere enn hvor mye tid barna bruker, er hvordan barna bruker tiden de tilbringer på nett – og at voksne er interesserte og trygt tilstede også i den delen av livet deres. Men hvordan kan man som voksen møte og forstå deres digitale liv?
Hjerter, likes og strikes
For en stund siden kontaktet en mor meg på Facebook med et spørsmål jeg senere skulle erfare at også andre foreldre sitter med. Hun fortalte at sønnen hadde tatt et nydelig bilde av seg selv som han hadde lyst til å ha som profilbilde på Facebook. Morens instinktive reaksjon var at det burde han ikke gjøre. Årsaken var hjerteskjærende: Hun ønsket å skjerme ham fra nok en vond opplevelse hvor ingen ville komme til å like eller skrive hyggelige kommentarer til ham – slik han alltid var vitne til at de andre i klassen gjorde med hverandre. Og som i mange andre saker hvor barn og unge opplever utenforskap på nettet, opplevde også han å være utenfor fellesskapet på andre arenaer.
Mange voksne fnyser av hjerter, likes og strikes, og kan ikke forstå hvorfor barn og unge er så opptatt av å få det. Den manglende forståelsen vi viser gjennom å møte deres hverdag og bekymring slik, gjør det vanskelig for barn og unge å ha tillit til at vi kan være gode rådgivere og samtalepartnere når de opplever noe opprørende, vanskelig eller kanskje gjør dumme ting selv. De trenger voksne som forstår dette, og som anerkjenner at en like eller et hjerte er en måte å si at jeg ser deg på. Sagt med andre ord: Fravær av disse handlingene formidler veldig tydelig at du er uinteressant og at ingen bryr seg om deg.
Men hva skjer med voksne når vi ikke har nok kunnskap til å forstå barn og unges digitale liv, og det lille vi besitter av kunnskap kommer fra voldsomme oppslag i mediene om overgrep og spredning av nakenbilder?
Jo, vi blir redde. Vi blir sinte. Vi blir bekymret. Vi blir kontrollerende, og vi handler ikke alltid rasjonelt og til det beste for ungene. Helt vanlige tilbakemeldinger fra unge jeg møter, er at de ikke kan fortelle foreldrene sine om det de opplever fordi de kommer til å bli sinte og bekymret. At de helt sikkert kommer til å klikke i vinkel og snoke i mobilen deres, eller stenge av internett. I disse dager, finnes det knapt en større trussel enn sistnevnte – uavhengig av om man er ung eller voksen.
Ta vare på de unges tillit
Når tilliten til voksne er lav, hva gjør de unge da? I beste fall snakker de med venner om det de opplever, men veldig ofte blir de gående med opplevelsene alene. Fulle av skam og fortvilelse. Uten noen å snakke med, og uten noen til å hjelpe seg.
Det er ikke mulig å ha fullstendig oversikt over alt barna foretar seg på nettet, og det må heller ikke være et mål. Barn og unge har rett til privatliv, og de må få utforske verden uten innblanding, men med trygge rammer.
Akkurat som skogen ved fotballbanene der jeg vokste opp var et fristed hvor vi pratet og tullet om alt, flørtet, kranglet og kysset for første gang (uten voksnes innblanding), så er nettet et lignende fristed hvor barn og unge tidlig deler hemmeligheter, krangler, flørter og utforsker livet og hverandre.
De voksne i blokka vår visste at vi holdt til i skogen, og det hendte jeg så moren min i soveromsvinduet fra utkikksposten vår. Men hun blandet seg ikke inn. Hun viste bare tydelig at hun var der, og at hun visste hvor jeg var. For så å følge opp med interesserte spørsmål som fikk meg til å fortelle når jeg kom inn igjen. Og slik er det også i dag. Voksne må delta i barn og unges digitale hverdag gjennom tilstedeværelse og kunnskap.
La de riktige spørsmålene bli en del av samtalen
Da er det viktig at voksne forstår at kontakten i sosiale medier ofte foregår i mindre klikker, med de aller nærmeste. Det betyr at man ikke trenger å være særlig perifer før man faller helt utenfor. Teknologien gjør det enkelt å ta kontakt, likevel er de som strever med å være en del av fellesskapet ofte redde for å gjøre det. De vil ikke være til bry, eller blande seg borti i en chat de ikke er sikre på om de er en del av. Da hjelper det lite at voksne maser om hvor lett det er. Koronasituasjonen, uten fysisk oppmøte på skolen og uten fritidsaktiviteter, blir som et forstørrelsesglass på utfordringene til de som opplever utenforskap.
Derfor trenger de at dette blir en del av samtalen rundt laptopen eller iPaden de neste ukene:
- Hvem har du mest kontakt med for tiden?
- Vet du om noen som ikke er med i noen chattegrupper?
- Er det noen du ikke har sett eller hørt noe fra etter dere sluttet å være på skolen?
- Hva hadde du likt at andre gjorde for deg, hvis ingen hadde sett eller hørt fra deg på lenge?
- Hva kan du gjøre for at andre skal få en god dag på nettet?
Voksne må vise interesse, omsorg og selv være gode forbilder og veiledere. Vi må være tydelige på at om du gjør noe dumt eller opplever noe vondt, så vil vi gjøre det vi kan for å hjelpe deg – akkurat som vi ellers ville ha gjort. Når ungene vet at vi er interesserte, at vi har kunnskap og vilje til å forstå dem, blir det lettere å ta kontakt dersom noe vondt og vanskelig skjer. Det er det mange barn og unge som trenger nå.
Råd og tips til hvordan du kan snakke med barna om koronaviruset
Siste nytt
Verdens barn fortjener større innsats på helse
Mpox: - Et kappløp mot tiden!
Mpox rammer barna hardt i Øst- og Sør-Afrika
Vil du ha siste nytt om UNICEFs arbeid rett i innboksen?
Hold deg oppdatert på vårt arbeid i Norge og rundt om i verden. Du får innsikt i hvordan UNICEFs arbeid bedrer hverdagen til barn, hvordan vi bistår lokalsamfunn og viktige humanitære hendelser i verden.